helterennet 2011

foto: Telemarkhelten

Tidligere i vinter fikk lilletrøll for seg at hun skulle melde seg på Helterennet, skivarianten av trippelen Telemarkhelten. Storetrøll kunne ikke være noe dårligere, så på lørdag sto vi ovenfor vår store styrkeprøve.

Vi reiste til Raulandsfjell fredag kveld, hvor vi hadde leid oss en leilighet for helga. Så var det bare å fylle opp glykogenlagrene etter alle kunstens regler. Vi så vårt snitt til å fråtse i både sjokolade og potetgull, og oppladningen var helt optimal.

Åssen var det med sånne langrennski egentlig? Skulle ikke de smøres? Jo da, fram med posen med påskeklister, gliderpåboks og et bittelite utvalg av smøring. Blå ekstra funker alltid, så vi gikk for det. Tolv lag, sa folk. Minst. Smøresone, sa også folk. Og jeg skal nok lytte bedre neste gang det snakkes om det. Men vi gjorde vårt beste, denne kvelden på badet i leiligheten på Raulandsfjell.

Natta gikk, og renndagen kom. Da startskuddet smalt, var det egentlig bare å kjøre på, og vips var storetrøll borte vekk. Lilletrøllbror uttalte for noen år siden litt bittert at ”familien vår eier ikke konkurranseinstinkt!”, men jaggu fikk lilletrøll også fart på seg.

foto: Telemarkhelten

Selve turen var i grunnen veldig fin. Opp, opp, opp, ned, opp, bort, ned, bort, bort, ned, bort, sånn omtrent. På disse ned/bort-partiene kommer den tidligere nevnte smøresonen inn i bildet igjen. For det er nemlig litt kjedelig når du staker og går diagonalgang og det som verre er, mens gamle damer suser forbi, lett som ingenting, med god gli. For de har sikkert skjønt det der med smøresone og vekt og sånn for lengst! Men nå har vi lært det og. Learning by burning.

foto: Telemarkhelten

Men i mål kom vi, begge to, etter 42 kilometer. Tida var heller ikke noe å skamme seg over. Vonde tær og stive lår til tross, så var det en bra opplevelse. Ivrige arrangører og frivillige gjorde sitt til at de 1200 deltakerne nok var veldig fornøyde. Vi kommer i alle fall tilbake neste år. Er du med?