hytteferie

Heldige oss som har ei hytte å reise til! Foreldrene til storetrøll har ei koselig hytte i Fyresdal, som står til fri disposisjon. Vi er ikke maks flinke til å utnytte det, men når vi først reiser dit, har vi det så fint at vi lover oss selv at det ikke skal bli like lenge til neste gang.

Som nevnt tidligere, fikk vinterferien en litt kjedelig start med kneskade hos storetrøll. Utover i ferieuka var han allikevel klar for nye eventyr, riktignok av det rolige slaget. Vi tok sjansen på en hyttetur.

Det lå mye snø langs Fyresvatn, så vi måtte parkere langs veien, og gå på ski den siste stubben til hytta.


Inne i hytta var det selvsagt like kaldt som på utsida, og denne gangen virka det som kulda hadde satt seg godt i tømmeret. Men med stearinlys, gassovn og ny vedovn, fikk vi det behagelig etter hvert.

Skigåing på flatmark, rett fram, funker selv med et dårlig kne. Derfor virka en skitur på isen inn til sentrum som en god ide. Det var for så vidt også det, men en drøy mil på et vann er nettopp dét – drøyt.

Da vi parkerte skiene utenfor Fyresdal kaffebar, var stemninga på topp. Sentrum i Fyresdal er superkoselig, med trivelige butikker og trivelige folk – nordmenn og nederlendere i skjønn forening.

Hyttekveldene var som hyttekvelder bør være, fylt med god mat og drikke, strikking, lesing og radiolytting. Det er oppe til diskusjon i det lille hyttefeltet om det skal legges inn strømkabel til hyttene eller ikke. Vi syns ikke det.

Hyttelivet er fint!

unnskyld meg, jeg skal bare pudre nesen

Snøen dalte lett og fin, og strøk blidt mot ruten min, i morges da jeg drømte på min pute.

Men det var ikke tid til å drømme særlig lenge. Storetrøll meldte seg helt frivillig som fyringsvakt og elgvert på hytta, mens jeg, kvelden i forveien, hadde alliert meg med kattekvinnen.

Kattekvinnen og jeg kjørte fra hver vår hytte, henholdsvis Gautefall og Fyresdal, og møttes på skisenteret i Vrådal. Lite folk i bakken, til tross for vinterferie. Desto mer plass å boltre seg på for oss! Og snøen var faktisk like lett og fantastisk som den utgav seg for da jeg gikk til utedoen kvelden i forveien.

”Huck hardt, gi gass og ha pudder på nesetippen hele dagen”, sto det på meldinga jeg fikk fra storetrøll. Og det gjorde vi. Med godt og vel halvmeteren med pudder lettere enn luft, kunne vi kjøre hvor vi ville. På merkelig vis endte vi aldri opp på samme stedet (selv om vi faktisk gikk inn for det – hallo retningssans!). Jeg følte meg som en liten, leken unge der jeg spratt nedover pudderputene i skogen. Det syntes kattekvinnen var en god ting, så vi fortsatte med det resten av dagen, begge to.

En fantastisk dag, rett og slett!

tuppetur i sol

Ferie er en lærers velfortjente frynsegode, og denne helga ble vinterferien sparket i gang med sol, ski og skravling! Når storetrøll ligger nede for telling, er det nemlig tuppenes helg i fjellet.


På lørdag var det Lifjell som inviterte, og jeg var ikke vond å be. Heituppa m/ venninner hadde fått nok av sofabæring og flytting, og var heller ikke vanskelige. Etter diverse skobytter og byttelåning, endte vi alle opp med mer eller mindre passende sko og langrennski før vi la i vei fra Jønnebu. Heituppa hadde satt seg som mål å hilse på alle hun møtte på sin vei. Hei, hei, hallo - og vips, så hadde vi fått oss nye lunsjvenner. Det var påskestemning i solveggen ved Glekserenna.


Fiskebein gikk over i ploging, og det var dags for nedoverturen. Heldige tilskuere fikk se spektakulære saltomortaler nedover Krintokleiva. Saltomortale betyr noe sånn som dødsstup, men heldigvis kom alle fra det med liv og helse i behold. Humøret var det heller ikke noe å si på. Det må være sol og vårfornemmelser som gjør smilet et par hakk breiere nå om dagen.


Lørdag ble til søndag, og sola var den samme. Med kaffekoppen fylt til randen og tvedisjenta på passasjersete, satte vi kursen mot dagens destinasjon; Raulandsfjødd. 19 kuldegrader var nok i friskeste laget for mange, for det var få kjente fjes å se i bakken. Litt lite snø, og ganske forblåst, men føret var fint til å leike seg på i bakken. Jammen fikk vi en puddersving eller to i skogen også!


Takk for turen, blide tvedisjente! Godt vi ikke er like skjøre som mannfolka våre.

de fleste ulykkene skjer i hjemmet

Godt plantet i sofaen på morgenkvisten ser jeg utover flott vinterlandskap her i Bø. Jeg har nå hatt en liten ferie, med en liten mellomlanding på jobb, før siste del av ferien sammen med lilletrøll startet i går. Planen er å dra på hytta i Fyresdal, men i første omgang har lilletrøll tatt seg en skitur på Lifjell, og jeg restituerer på sofaen. I løpet av den siste uken har jeg og øyfjelltrøllet hatt noen flotte turer på vestlandet. I Sogndal ble baksiden av Blåfjell besøkt en gang til, og Skriki fikk også besøk av oss. Turer med ypperlig skikjøring. Vel og merke var det mye vind som hadde jobbet med snøen i høyden, men skogskjøring var prima.

Vi tok så turen videre til Voss, hvor vi oppsøkte lektor Viken for overnatting. Flott manneoppvartning, Viken! Onsdag dro vi i Vosseanlegget, og inspiserte kald vind og oppkjørt snø, men alltid moro å rase litt rundt. Kvelden benyttet vi til å transportere oss hjem til Bø. Fine dager på vestlandet var over. For egen del ble det en dag på jobb, før turen gikk til Lifjell på fredag. Snøen var av edleste sort, lett og fin. Selv etter hjemkomsten fra dobbelt så lange nedkjøringer, så varmer og gleder Telemarksfjella godt! Bort bra, men hjemme best. Det var dags for siste sving ned mot bilen, livet var på topp, helt til det sa stopp. Smok i bakken, og et verkende knee. En ellers så grei transportetappe på to minutter ble nå til en time med kaving, og stygge tanker om sesongslutt. Så da sitter jeg her, med PC på fanget, beina høyt hevet, og med ferieplaner som trolig må skrinlegges. Men allikevel ved godt mot, jeg vil på hytta!

God vinterferie!

Ps: Se bilder av lilletrøll på hundekjøring forrige helg her

beste vestkant

Alpene ble forkastet onsdag, til fordel for vestligere deler av Norge. Årsaken var enkel: Lite snø i alpene, mye i vest. Storetrøll pakket den hvite bilen, og plukket opp Øyfjelltrøllet fredag ettermiddag, som vanlig litt forsinket. Turen gikk mot Sogndal. Dalen med utallige minner for Øyfjelltrøllet. Er få mennesker, hjørner eller hekker som ikke har en historie etter fem studieår. Selv har jeg et år. På veien tok vi første stopp ved Krøderen, nærmere bestemt hos Norefjells største patrioter. Riktig så trivelig. Etter et en kaffeprat og en dose med Norefjellpropaganda la vi veien videre mot Sogndal. Trafikken gikk i sneglefart, og vi tok ikke inn på Lundefuglens kollektiv før klokken hadde passert ett.

Morgen viste seg med mange blågrader og sol. Vi valgte å oppsøke gamle minner og dro til Heggmyrane. Ryktene gikk på mye folk, og trangt om plassen. Dette visste seg imidlertid og ikke stemme. Forholden var fortreffelige, og ikke minst i kombinasjon med ny ski. Ho ho, takk igjen for tredveårsgava folkens. Ettermidaggen benyttet vi med Kinamat, før vi tok inn i Herbergert til Lillehammers store datter. Takk for oppvartning. Etter nok en frokost med egg, bacon og fløde gikk turen til Sogndalen. Turen gikk opp til Blåfjell. Her fra rant vi ned baksiden. 800 høydemeter med edel vare. Anbefales! Bekjente i hotell bransjen er kjekt å ha! Så nå ligger vi stabilt på hotell i Sogndal.Lite med bilder er tatt. Kan ikke bruke tid på det.

helterennet 2011

foto: Telemarkhelten

Tidligere i vinter fikk lilletrøll for seg at hun skulle melde seg på Helterennet, skivarianten av trippelen Telemarkhelten. Storetrøll kunne ikke være noe dårligere, så på lørdag sto vi ovenfor vår store styrkeprøve.

Vi reiste til Raulandsfjell fredag kveld, hvor vi hadde leid oss en leilighet for helga. Så var det bare å fylle opp glykogenlagrene etter alle kunstens regler. Vi så vårt snitt til å fråtse i både sjokolade og potetgull, og oppladningen var helt optimal.

Åssen var det med sånne langrennski egentlig? Skulle ikke de smøres? Jo da, fram med posen med påskeklister, gliderpåboks og et bittelite utvalg av smøring. Blå ekstra funker alltid, så vi gikk for det. Tolv lag, sa folk. Minst. Smøresone, sa også folk. Og jeg skal nok lytte bedre neste gang det snakkes om det. Men vi gjorde vårt beste, denne kvelden på badet i leiligheten på Raulandsfjell.

Natta gikk, og renndagen kom. Da startskuddet smalt, var det egentlig bare å kjøre på, og vips var storetrøll borte vekk. Lilletrøllbror uttalte for noen år siden litt bittert at ”familien vår eier ikke konkurranseinstinkt!”, men jaggu fikk lilletrøll også fart på seg.

foto: Telemarkhelten

Selve turen var i grunnen veldig fin. Opp, opp, opp, ned, opp, bort, ned, bort, bort, ned, bort, sånn omtrent. På disse ned/bort-partiene kommer den tidligere nevnte smøresonen inn i bildet igjen. For det er nemlig litt kjedelig når du staker og går diagonalgang og det som verre er, mens gamle damer suser forbi, lett som ingenting, med god gli. For de har sikkert skjønt det der med smøresone og vekt og sånn for lengst! Men nå har vi lært det og. Learning by burning.

foto: Telemarkhelten

Men i mål kom vi, begge to, etter 42 kilometer. Tida var heller ikke noe å skamme seg over. Vonde tær og stive lår til tross, så var det en bra opplevelse. Ivrige arrangører og frivillige gjorde sitt til at de 1200 deltakerne nok var veldig fornøyde. Vi kommer i alle fall tilbake neste år. Er du med?